Klesskap og vennskap

Jeg har i det siste tenkt mye på klesskapet mitt – og jeg har samtidig tenkt mye på vennskapene mine- og forleden så jeg hvor mange likhetstrekk det var mellom ett klesskap og venn”skap”. I mine klesskap har jeg yndlingsplagg, koseplagg, festplagg, jeg har plagg med prislappen på som jeg aldri bruker, jeg har plagg som er for små og plagg som er for store, det er plagg i farver som får frem det beste i meg og jeg har plagg som tar all farve og gjør meg blek og farveløs.

Jeg har mengder av plagg jeg vet jeg ikke kommer til å bruke – men tanken ” enn om……. ” kommer opp som ett signallys om det slår meg at jeg skulle ta plaggene ut av skapet. Ikke for det – jeg har stadig tatt for meg skapene og gitt bort fine plagg til en nabo, venninne eller levert de til ” Sirkulus”. Men ennå er de fulle, av klær jeg ikke bruker eller ikke har bruk for og ett og annet yndlingsplagg.

Så hvorfor er det så vanskelig å tømme skapet for det jeg ikke bruker undrer jeg ? Hva er gevinsten for meg i det å ha to skap full med plagg jeg ikke bruker ? Hvis jeg tar de bort så vil det henge bare noen få antrekk i skapet- og tanken gir meg kort en følelse av “å ikke ha noe å ha på meg” og en tilhørende følelse av å ikke kunne velge .Og noen av de plaggene har jeg jobbet hardt for å få tak i- ikke fordi de er av slik sjelden kvalitet, men fordi kroppen min har tjukket seg de siste 7 årene og kan på pent defineres som frodig- frodige kropper finner ikke lett klær å ha på seg. Så når jeg en gang fant en nydelig overdel jeg ble pen i – så kjøpte jeg likegodt den samme i en annen farve- selv om den farven ikke var kledelig. Så nå henger det to likedane bluser i skapet- den ene i en farve jeg kler- den andre i en farve jeg ikke kler, men de passer hvis jeg trenger å bruke de…. Jeg har brukt den jeg kler 2 ganger- den andre har jeg aldri brukt. Men så må jeg innrømme at jeg også har vært mye slank og hadde det samme forholdet til klesskapet mitt da som nå- så det har mest sannsynlig ikke noe med tjukkingen min å gjøre heller .

Og så har jeg kosebuksene mine- 3 stykk sorte i velour- de har vært nære følgesvenner i 3-4 år, og de er ikke i nærheten av å være lekker men du verdens min så gooode. De holder i mange år ennå ! Og finklærne……ett kapittel for seg selv må vite- jeg har jo frekventert mange plasser før om årene, men nå trives jeg aller best i lune plagg hjemme- så hvorfor skal jeg ha ett halvt skap med potensielle festklær- neste gang jeg skal på fest så er de utdatert likevel- men så kommer jeg på at jeg er ikke spesielt opptatt av å være oppdatert eller utdatert, jeg er mest opptatt av å føle meg bekvem og vel.

Men da kan de kansje henge- i tilfelle hvisomatte om ……….Hvorfor er det så vanskelig for meg å tømme klesskapet mitt ??

Så hvor er likheten med det jeg velger å kalle vennskapet ? Vi har alle brukt uttrykket ” å vokse fra hverandre ” eller ” å gå hver sin veg” – vi sier det om forholdet som brast og vi sier det om vennskap som endrer seg. Jeg har de siste 10 årene ryddet i mange relasjoner-jeg kom til ett punkt i livet der hvor jeg så at det var nødvendig å bryte usunne relasjoner for å komme meg videre. Og jeg startet med den relasjonen som -bortsett fra mine barn- var meg nærmest – min mor. Det var en tung avgjørelse- men den eneste riktige. 4 år etter den avgjørelsen fikk jeg telefon om at hun var død……helt plutselig. Det var endelig da- men sorgen hadde jeg gjort meg ferdig med gjennom en turbulent reise i årene før det endelige bruddet…..mens hun ennå levde. Jeg har brudt med flere nære relasjoner- fordi jeg ble fanget i et nett av usunne roller. Det tynnes i rekkene – og jeg tenker av og til på begrepet “relasjonsskadet” – en boks flere av oss puttes inn i når vi frigjør oss fra uhensiktsmessige rammer og roller- av og til så velter behovet over meg- å fikse “det” så alt blir greit, å ta på meg “skylden” en hatt jeg har gått med i mange år uansett vær og vind….en hatt jeg kan nesten alt om ….men noen ganger kjennes det som å gå med finnlandslue midt i solsteiken på en sandstrand i fellesferien. Det har jeg sluttet med for å si det sånn – Jeg har vel aldri vært så hel og så nær min egen meg noen gang som nå.

I takt med min reise til en helere meg så endrer jeg meg – og jeg ser at flere synes det er vanskelig å forholde seg til meg slik jeg er nå – så de velger å gå på sin egen veg – jeg ser det , erkjenner det og aksepterer det – jeg er takknemlig for alle vennskap jeg har hatt og jeg er takknemlig for de vennskapene jeg har – alle sammen har bidratt til det jeg kjenner som meg og det er jeg takknemlig for. Jeg er takknemlig for alle de som får frem det beste i meg slik som den genseren i en farve som får meg til å stråle – og jeg må vel også takke for erfaringen med genseren som gjorde meg farveløs-  det er på grunn av dere jeg ser meg selv  akkurat som jeg er . Og jeg kjenner at jeg har begynt å verdsette meg selv for den jeg er-og alt jeg er og  det gir meg en god følelse.

Og om jeg våger å rydde i klesskapet mitt så får jeg så god plass til nye plagg som gir meg glød og får frem mine beste sider…..side om side med ett par velkjente yndlingsplagg.

Jeg sier VELKOMMEN ;o) Bare kom inn- jeg er bare oppe på rommet og rydder i klesskapet mitt ;o)